Home Historie 2001

Historie 2001

Tilbake til 90-tallet Til kamparkiv 

Til kampoversikt for 2001-sesongen

Til 2002

Å komme til Toppserien er halve jobben. Å overleve i den er noe helt annet…

 

2001: Kampen for å overleve

Før sesongen hadde Røa fått Nina Håkonsen og Hedda Strand Gardsjord fra henholdsvis Lørenskog og Jutul. Midt i sesongen mistet Røa keeper Marte Lindstad Næss, og måtte låne keepere fra andre steder. For første gang siden Røa ble påmeldt til seniorlag, var Røa storfavoritter til å rykke ned. Sesongen ble også en kamp for å overleve.

«Røa har et knippe kjappe angrepsspillere som har vært innom U-landslag. Klubben disponerer i tillegg spillere som har gjort det meget godt på universitetsnivå i USA, som fort kan vise seg å bli en overraskelse i Toppserien. Rutine er dessverre en mangelvare for det nyopprykkede laget. I tillegg har Røa hatt store skadeproblemer med keeperne i vinter og det kan bli skjebnesvangert i Toppserien.»

Slik omtalte fotballbladet Avspark Røas sjanser i den øverste divisjonen. Røa ble spådd nedrykk. Med fasit i hånd er det fristende å le av dette, men det var ikke mye om å gjøre at dette skulle vise seg å være en svært korrekt observasjon.

Røas lagbilde 2001. Nina Håkonsen nederst til venstre.

Sesongen begynte på tøffest mulig vis, med tittelforsvarer Trondheims-Ørn, med flere olympiske mestre i laget. Det ble et forutsigbart hjemmetap. Den neste kampen var langt mer kontroversiell. Borte på Sofiemyr skulle Røa møte bronselaget fra Toppserien 2000, Kolbotn, og det virket som en ny kalddusj. Det skjedde ikke. Røa kjempet seg til en uavgjort mot alle odds, og hadde begått en bragd. Imidlertid var gleden kortvarig. Siden det var usikkert om Beate Myrvold kunne starte, hadde hun blitt ført opp ved en feil både på førsteelleveren og som innbytter. Det betydde at Hedda Strand Gardsjord ikke sto oppført. Da Hedda likevel kom inn, ga det Kolbotn den formelle grunnen til å protestere som de benyttet seg av da laget ikke fikk tre poeng på tradisjonelt vis. Protesten ble tatt til følge, og Røa ble trukket poeng.

Først i femte runde kom det sårt tiltrengte poenget, med uavgjort borte hjemme mot Athene Moss, laget som slo Røa 5-1 i cupen. Det ble fulgt opp med et nytt uavgjort, mot Byåsen, et lag vi burde ha slått for å ha best mulig sjanse til å overleve. Deretter ble det tyngre. Etter at Lindstad Næss forsvant, kom to 0-8-tap på rad i serien, og Røa tapte også mot Liungen, det andre opprykkslaget. Røa lå etter elleve serierunder på sisteplass, med fem poeng opp mot sikker plass. Og poeng var det ikke lett å få.

Fra 12. serierunde begynte ting å gå Røas vei igjen. Seier over Team Strømmen og Athene Moss og uavgjort mot Byåsen gjorde at Røa hadde kontakt med de andre bunnlagene igjen. Likevel var det foran siste serierunde slik at Røa lå nest sist, foran Athene Moss, med ett poeng opp til Liungen. Røas siste kamp var nettopp borte mot Liungen. Røa måtte vinne, Liungen måtte unngå å tape. Det var en kamp i ordets rette betydning:

Foran nesten 500 tilskuere på Liungbanen kjempet to lag med kniven på strupen. Det ble 0-0 til pause, men bare etter 8 minutter av andre omgang scoret Charlotte Granlund. Syv minutter etter det igjen gikk Nina Krafft ned med skade. Hun måtte hentes av Norsk Luftambulanse, og ting så ikke bra ut. Imidlertid fikk Røa et håp etter 71 minutter. Mens mesteparten av oppmerksomheten var rundt Liungens venstreside, gikk Nina Håkonsen på motsatt stolpe, fikk en ball og nesten passet den inn. 1-1. Røa trengte et mål til, og da hjalp det ikke at Berna Breirem ble utvist etter to gule kort etter 74 minutter. Imidlertid, med fem minutter igjen, gjentok Nina Håkonsen bedriften, og satte inn 2-1 for Røa. Resultatet holdt seg ut tiden, og Røa overlevde Toppserien – såvidt.