Home Historie 1984-1992

Historie 1984-1992

Tilbake til Historie forside Til kamparkiv Frem til 90-tallet

Den vanskelige oppveksten

Det vil være en grov overdrivelse å si at kvinnefotball er et typisk Røa-fenomen. Det ble først prøvd på 30-tallet, men ble hurtig nedlagt. Deretter ble det forsøkt på begynnelsen av 80-tallet, der styret gikk imot forslaget.

Imidlertid dukket det opp to lag nesten samtidig. Ole-Bjørn Edners 1976-jenter og Jan Gustavssons 1977-78-jenter. De to ble hurtig slått sammen, og med god hjelp av Erling Ruud begynte  et hemmelighold for å få laget med på spill. Treningen foregikk når banen var ledig, noe som var sjelden. Jentene ble kalt for «fredagsjentene» i begynnelsen, fordi fredag kveld var eneste tidspunkt der banen var ledig. Som alternativ ble også Jarmyra brukt. Gjørmekrigene på Ullevaal stadion var langt unna; en gang en ball havnet i en sølepytt sto jentene i en sirkel rundt pytten og så på ballen, uten at noen av dem ville hente den.

En svært tidlig utgave av Røa Dynamite Girls, ca 1985. Kristine Edner nederst til høyre.

På et tidspunkt dro Erling Ruud til NFF og meldte Røa på i seriespill for aldersbestemte lag, mens Ole-Bjørn hentet de minste draktene som lå og slang på klubbhuset. Røas jentelag var dermed offisielt, og hadde unngått falkeøynene til  idrettslaget.

I 1985 sto det at i Røa-Posten at «For første gang i Røas historie ble organisert trening i jentefotball igangsatt, under ledelse av Ole Bjørn Edner». Det ble også mye trening om vinteren, organisert av Ole-Bjørn Edner og Jan Gustavsson.

Det at jentelaget fikk anerkjennelse i det interne magasinet betyr ikke at de ble godkjent i idrettslaget. Røa ble kretsmestre i 1989 uten at det ble nevnt. På det daværende tidspunkt hadde det gått nesten 50 år siden sist kretsmesterskap gikk til Røa. Det ble heller ikke åpnet for at de skulle trene utover fredagskvelden heller med det første.

Også blant motstanderne var det skepsis, ifølge Ole-Bjørn:
«jeg husker at mens jentene ennå bare var lillejenter, kom vi til noen baner på østkanten av byen og fikk høre folk som sto rundt banen rope til spillerne sine at de skulle knuse disse ‘vestkantsnobbene»

Røas jentefotballsatsing skapte nysgjerrighet i lokalmiljøet.

I 1990 hadde Røa gjort det skarpt i mye sportslig, og vunnet en relativt stor fotballturnering. Da Ole-Bjørn spurte jentene hva de syntes var best med sesongen, svarte først en av jentene at  «det var vel den sykkelturen til Kikut». Først avskrev Ole-Bjørn det som en persons inntrykk, men det viste seg at det var den gjengse oppfatningen. Dette var starten på den nye måten å tenke på når det gjalt jentelaget; trivsel og samhold var viktigere motivasjonsfaktorer enn seire.

Edner lanserte begrepet «GLAD-RØA», som var et akronym for lagets verdier: Glede, langsiktighet, (å tenke) annerledes, dristighet, redelighet, øvelse og aksept.  Dette utviklet seg til en perm  som alle ble utstyrt med foran hver sesong.

I tillegg til det sosiale, var også det sportslige selvfølgelig viktig. Ole-Bjørn Edner satte tidlig sitt kjennemerke på laget. Inspirert av Nils Arne Eggen innførte Edner «The Røa way» å spille fotball, med dobbeltløp på sidene, raske spisser og offensiv fotball. Røa skulle kjennetegnes både som sosialt og sportslig dyktig, og ideen var at de forsterket hverandre.

I 1992 dro Røa til Dana Cup som J16, det vil si 1976-årgangen med Kristine Edner i spissen. Favorittene var hjemmelaget Fortuna Hjørring, men det ble Røa som gikk av med seieren. Edner og Edner hadde gått fra å være sølepyttsky småjenter til å bli et av Nordens beste lag i sin klasse. Andre ville ha vært fornøyde med det. Men så er ikke alle som Ole-Bjørn Edner.